Johan Bojer i 1927
Johan Bojer (1927)

Johan Bojers biografi og forfatterskap

Sjette mars 1872 satte Johanne I. Elgaaen et uekte barn til verden i en liten stue på Orkdalsøra, sør for Trondheim; der var hun, en syttenåring, ansatt som hushjelp. Faren, som det hersker ulike meninger om hva het, ville av frykt for sitt rykte ikke la noen vite om barnet, og moren var ung, alene og ubemidlet. Slik gikk det til at barnet havnet først hos den ene, så hos den andre, før hjertet til Randi Fætten ikke kunne bringe det over seg at et ensomt barn på den måten manglet et fast hjem. – Det lille barnet kom til husmannsfamilien Fætten, og fikk navnet Johan Kristoffer Hansen.

Gutten vokste opp i enkle omgivelser, lærte å fiske og gjete; men det aller gjeveste var kanskje eventyrene og historiene pleiemoren, Randi Fætten, fortalte. De gjorde et blivende inntrykk på den lille gutten.

Gutten hadde et lyst hode, og var lærevillig. Penger til utdannelse, mat og klær fikk gutten tilsendt fra faren, så som femtenåring begynte han, etter farens ønske, på «Dybdahls amtskole» i Selbu. Samtidig medførte flyttingen også at han ble tatt opp som medlem av en annen familie på gården «Fallin». På skolen lærte Bojer blant annet diktningen å kjenne.

Johan Bojer
        på underoffiserskolen
Johan Bojer
på underoffiserskolen

Tre år senere, da skoletiden der var over, kom han inn på underoffiserskolen i Trondheim; siden avanserte han til sersjant. I 1892 tok han handelsskolekurs. Deretter fulgte en omflakkende tilværelse dels som Lofotfisker, som fiskekommisær, som symaskinagent og som kontorist. Og samtidig med alt dette leste og lærte han stadig, helst om nettene, det var da han hadde tid. Sine opplevelser på denne tiden har han siden bearbeidet og føyd inn i flere av sine romaner, deriblant det at mennesket som går igjennom motstand tross alt kan holde ut og komme styrket ut og videre. (Som i de såkalte dannelsesromanene). Også mangelen på både en barndom og på ungkarslivets utsvevelser kommer igjen i hans bøker, likeså hans ukuelige optimisme og tro på det gode i mennesket.

Fortellingene han hadde hørt som barn, de han hadde lært om på skolen og hans egne erfaringer, drev ham i 20-årene til hans første litterære utgivelser. Som 18-åring skrev han små stykker i et lite lokalblad for ungdomslaget «Fremtidens håp». Øvelsene modnet ham: han var 23 år gammel, og fikk utgitt «unge tanker». På tittelbladet sto det Johan K. Hansen, noe han kalte seg inntil 1894. Da kalte han seg Bojer. Kanskje kommer dette navnet ifra faren. Ifølge sin selvbiografi hadde han lovet å holde farens navn skjult så lenge han var i live; — Det løftet holdt han så i den grad, at det ennå i dag hersker tvil om hva hans navn var. Bojer beskriver sin kjødelige far som «en fin herre med kinnskjegg og briller», og han var nokså velhavende, iallefall i forhold til de omgivelsene Bojer vokste opp i.

Etter «unge tanker» fulgte flere andre bøker: skuespillet «En Moder» (1894), fortellingen «Helga» (1895) og skuespillet «Gravholmen» (1895). Allikevel var det først med boken «Et folketog» at han fikk sitt egentlige gjennombrudd. Han hadde da også reist utenlands (Kjøbenhavn, Paris ...), og hadde nok samlet erfaringer både her og der. Boken hadde et politiskt innhold, og ble både bejublet og diskutert av mange.

I 1897 studerte han ved universitetet i Oslo, i 1898 reiste han til Paris og Italia, samtidig sendte han inn artikler til Morgenbladet. Han var også redaktør av bladet «Norsk ungdom» fra 1898–99. Allerede boken «Et folketog» var, som nevnt, dels politisk. En grunn til at også de to neste romanene: «Den evige krig» og «Moder Lea», også er meget politiske, kan man finne i følgende hendelse: Under valgkampen i 1894 i Trondheim ble Bojer kjent med en tidligere murer, som nå hadde gjort politiker av seg. Han ble meget vel ansett som politisk taler for venstre, og bidro – ifølge Bojer – sterkt til partiets fremgang. Det skjebnesvangre for Hagerup, som han kalte seg, var en enda tidligere episode: Han hadde kommet i gjeldsfengsel pga. 5 kroner han hadde lånt av en kamerat og ikke gitt tilbake. Dette kom nå opp, og selv om Hagerup hadde gjort opp for seg for lengst, anså venstre at hans rykte ville skade deres valgkamp i den grad, at Hagerup ble anmodet om å gå. Saken ble enda verre av at Mannen ikke het Hagerup, men Lyngvær. Han hadde endret navn for ikke å bli gjenkjent. I selvbigrafien «Svenn» skriver Bojer: Jeg kan ikke minnes noe som har gjort et så overveldende inntrykk på meg. Alt det av skjønne idealer, som store menn med penn og munn kjempet for, det var blitt så usmakelig. Jeg trodde ingen mer. Ord som radikalisme, frisinn, demokrati, framskritt, det minte om Hagerup og hans skjebne. Det gjorde meg kvalm.
Jeg prøvde en dag å befri meg for det i en roman «Den evige krig». Det ble en enøyet bok, en dårlig bok, men raseriet i den var iallefall ekte.»
Det var folket som hadde valgt Hagerup, og av redsel for det samme folket anmodet de ham om å gå. Dette umenneskelige ved politikken var det Bojer ville til livs. Disse romanene er betegnende for den unge Bojers forfatterskap: De skildrer den negative siden av politikken; det hvordan mennesket i politikken kan gå glipp av sin opprinnelige og egentlige, sunne følelse for moral og medmenneskelighet, og istedet ødelegges av makt, innflytelse og berømmelse. Både disse og de senere bøkene hans fylles både av menneskekunnskap og -skildringer og vidtrekkende ideer. Men samtidig kan særlig det at endel bøker bærer tydelig preg av å skulle inkarnere bestemte ideer tildels gjøre selve fortellingen svakere og vanskeligere å tro på.

Ellen Lous
        Lange, 1897
Ellen Lous Lange, 1897

1899 forlover og gifter Bojer seg med Ellen Lange, og de fikk etterhvert tre barn: Thora i 1902, Randi i 1903 og Halvard i 1905. De reiste på bryllupsreise til Roma, der de ble frem til 1901. Da dro de hjem til svigerfar på Steinkjer. For første gang på 6 år fikk han nå gjensyn med Rissa. Der kunne Bojer stolt vise frem sin kone for mor Randi og på «Fallin».

I 1902 reiste Bojer til Frankrike, der han jo alt hadde vært før, med det forsett å å få botillatelse. Selv ønsket han å utvikle sin dannelse innen kultur, og det ventet han å kunne gjøre der. Botillatelse fikk de, han fant seg meget godt til rette. De bodde i mange ulike deler av landet; allikevel mest i Paris. Der arbeidet han som journalist. Bojer var også en flittig brevskriver, og opprettholdt slik kontakten med Frankrike i mange år.
Samme år fikk han et tilbud fra Gyldendal om en fast månedlig sum, mot at de fikk enerett på utgivelsen av hans bøker, noe han takket ja til.
Mens de bor i Frankrike får Ellen og Johan to barn til: Randi (f. 1903) og Hallvard (f. 1905); fra før hadde de allerede datteren Thora (f. 1902).
Mens de er i Frankrike (1902–07) kommer Johan Bojer ut med en eventyrbok, flere skuespill og dessuten romanene «En pilgrimsgang» (1902) og «Troens makt» (1903).

«En pilgrimsgang» er tematiskt beslektet med «Troens makt» (1903) og «Vårt rike» (1908). «Troens makt» beskriver et menneske fanget inn av sin egen løgn, som han til slutt nesten må tro på selv. Også i «Vårt rike» handler det om løgn og bedrag. Der menneskene i de tidligste romanene var drevet av politikkens makt, drives personene i disse tre romanene heller av egoisme og ønsket om å gjøre det godt for seg selv. Også skuespillene «Theodora» (1903) og «Brutus» (1904) handler om egoisme. «Theodora» fikk en meget god mottagelse i utlandet og ble spilt på flere teatre i Tyskland. Men merkelig nok ble skuespillet forkastet i hjemlandet.

Med «Troens makt» startet også Bojers veldige poularitet i Frankrike, siden boken temmelig raskt ble oversatt til fransk. «Troens makt» kom også kort tid etter at familien hadde flyttet til Frankrike, der de altsåble i fem år.
«Troens makt» ble prisbelønt ved et fransk akademi, og Bojer var lenge mye mer poulær i Frankrike – og noen år senere, England og Amerika – enn hjemme i Norge, der de for det meste valgte å bare overse ham.

Eventyrsamlingen «Hvite fugler» blir til i Paris, men pga. unionsstriden blir Bojer innkalt til militæret i 1905, og de må vende tilbake til Norge. Også boken «Vårt rike» blir påbegynt, men han får en magelidelse mens han er på Agdenes festning ved Trondheim, og det viser seg at han lider av neurasteni. Dermed får han ikke gjort ferdig «Vårt rike» det året, og heller ikke de to neste. Dette var en lang periode uten nye bøker, noe som var meget uvanlig for ham. Han hadde helt siden debuten brukt å komme med ny bok hvert år, enkelte ganger også flere på et år. Men etter flere års bearbeidelse bar nå arbeidet frukter: i 1908 blir boken ferdig, og Bojers sykdomsperioden er også over. Selv var Bojer godt fornøyd med boken, og det med rette: Boken fikk en meget god mottakelse, og fire opplag ble revet bort på kort tid

Fra 1907–1909 bor familien på Gjøvik, mens Johan Bojer tar flere turer til sanatorier i Norge og sverige. Thora Vaa skriver om farens lidelse: Til slutt fikk faren hjelp hos den berømte Dr. Westerlund i Sverige. Han må ha vært en begavet psykolog, forut for sin tid. Han spurte bl.a far: 'Hvad er det värsta ni vet?' Far sa: 'Jeg tror å hugge ved.' Så gjör ni det en timme varje dag.'.

I 1909 ble «Kjærlighetens øyne» utgitt. Dette skuespillet gjorde stor lykke i både Danmark, Sverige, Finland og Tyskland. Men i Norge ble heller ikke dette skuespillet antatt. Omtrent likedan gikk det også med skuespillet «Sigurd Brå» som kom syv år senere.

Mellom 1911–1915 bor de på Harpefoss i Gudbrandsdalen, i sør-Fron, på en gård som het «Kjorstad». Ellen underviser der både barna og mannen i engelsk. Men underviste barna også i andre fag. Thora Vaa erindrer: Dengang var det slik, at stilet du mot høyere utdannelse, skulle du helst følge en skole som ikke fantes på Fron. Mor må ha vært flink, jeg kan aldri huske noe ork med skolen. Hun var svært interessert i botanikk og geografi og formidlet dette med stor varme. Til religionsundervisningen fikk hun tak i en svensk bibelhistorie, som var illustrert med Rembrandts bilder.

Familien Bojer foran «Plassen»
Familien Bojer foran «Plassen»

Men Bojer mente at hans utdannelse ennå ikke var til ende, og fant utvei til å reise til England, og deretter til Berlin (1912–13) sammen med familien. I Berlin ville Bojer se og lære av «en usedvanlig begavet iscenesetter som het Max Reinhardt» (Thora Vaa).
I 1914 ble Bojer tilbudt en stilling som teaterkritiker i Aftenposten, en stilling han tok imot, og hele familien flyttet til Asker. Der kjøpte Bojer en tomt og fikk bygget villaen «plassen» der i 1916. Inntil byggingen var ferdig leide de hus like ved. Thora Vaa skriver: Årene på Kjorstad hadde gjort far frisk, nå var her mye livsmot igjen. Både far og mor syntes Asker var meget vakkert, og det lå 'sånn passelig midt imellom Fron og Oslo'. Her måtte det bli å skaffe Ellen et varig hjem. Et eget ett. Der bodde de med sine tre barn. Ellen fikk boltre seg med sine botanikkunnskaper i hagen; det ble en staselig hage med både bær og grønnsaker og prydvekster. I de følgende årene tjente også Bojer godt på sine romaner, han skrev sine mest berømte og folkekjære, og han utvidet villaen. Dessuten kjøpte han hus på Sandseter i Gudbrandsdalen, som ennå er i slektens eie.

1913 kommer skuespillet «Marie Walewska» og «Fangen som sang», i 1916 kommer «Den store hunger». Alle disse handler om mennesker som er sterke nok til å tro på seg selv og å gjøre noe for andre. En optimisme som kanskje personlig fulgte av hans egne verdenserfaringer. — Årelange opphold i Italia og Frankrike og hans egen modning som menneske må ha gitt ham det mot nå å fremstille dette nye, positive også i sine bøker.
I årene 1914–16 hindret verdenskrigen Bojer i å utgi flere bøker.
Med oversettelsen av «Den store hunger», som også solgte godt her hjemme, til engelsk to år etter den norske utgivelsen, bredte Bojers ry seg også i den engelskspråklige delen av verden. Spesielt gjaldt det USA, dit Bojer dro for første gang i 1920. Som en følge av suksessen med denne boken, ble enda tre av hans bøker oversatt til engelsk, og dessuten også en biografi av dansken Karl Gad.
Romanen kom i mange og store opplag, og ble også oversatt til flere andre språk.

«Garntrekking» av Espolin Johnsson»
«Garntrekking»
av Espolin Johnsson
fra «Den siste viking»

I 20-årene kom flere kjente og meget populære bøker: «Dyrendal» (1919), «Den siste viking» (1921), «Vår egen stamme» (1924) og «Folk ved sjøen» (1929). I 20-årene var han blant de absolutt mestselgende norske forfatterne, også i Norge, men spesiellt i utlandet. Hans internasjonale popularitet varte inn i 40-årene.
Romanen «Den siste viking» er vel blitt Bojers største suksess i hjemlandet; dens levende og gripende skildringer av fiskernes ferd nordover mot lofothavet, seilende og roende i åpne båter (staværinger); deres hverdag og fiske, inntrykksfulle naturskildringene samt dramatiske kvaliteter har tilsammen gjort boken verdensberømt. «Vår egen stamme» handler om nordmenns utvandring til Amerika, «Folk ved sjøen» er en beskrivelse av livet blant fattige fiskere i en landsby ved Trondheimsfjorden. Også disse to med lignende kvaliteter som «Den siste viking», og de er blitt nesten like berømt. I perioden 1919 til ut i 30–40-årene var hans glansperiode som forfatter. Han var da også tre ganger formann i Den norske forfatterforening: 1919, 1932 og 1934. Han var med å grunnlegge det norske teater i 1929, og den norske avdelingen av P.E.N-klubben i 1922 (der han en tid var formann). Studier over Bojers forfatterskap kom i denne perioden ut i Frankrike, Danmark og England. (Se litteraturlisten). I 1923 fikk han også dra på foredragsturne i Minnesota, Dakota og andre emigrantstrøk i forbindelse med «Vår egen stamme». Der kunne han snakke på norsk, her levde de utvandrerne han hadde beskrevet i sin roman.
Han foretar mange reiser både til England, Amerika, Roma, Hellas, Tyskland og flere andre både europeiske og ikke-europeiske land, gjerne sammen med sin kone.

Bojer utga alle sine bøker på Gyldendal, der han også var en stor andelshaver og var verdsatt som en av forlagets viktigste forfattere. Bojer var en av de få norske forfatterne på denne tiden som klarte å leve av sin skrivning, og det gjennom stipendier. Noe av hans virke i Den norske forfatterforening gikk også ut på å bedre kårene for norske forfattere.
Hele livet beholdt også Bojer kontakten med hjembygda Rissa. der hans pleiefamile bodde til deres død. Reins kirke, som ble revet i 1888, betalte Johan Bojer gjenoppbyggingen av i 1932; domkirkearkitekten Helge Thiis tegnet en nøyaktig kopi av den gamle.

I 1930 tok Johan Bojer initiativ og sto økonomisk inne for anskaffelsen av en Staværingsbåt, «Den siste viking», som nå står på museet «Staværingen» på Rissa, et museum viet til lofotfisket.

Minnestøtte på Reinsgrenda (Rissa), reist 1929
Minnestøtte
på Reinsgrenda (Rissa),
reist 1929

Av Bojers senere forfatterskap bør spesielt nevnes hans selvbiografi i to bind: Læregutt (1942) og Svenn (1946).

I 1953 fikk han statens kunstnerlønn i en alder av 81 år.

Johan Bojer døde i 1959 underveis fra sitt årvisse besøk på Rissa til Sandseter i Guldbrandsdalen.

I 1972 ble det avduket et Bojer-monument i Rissa, laget av svigersønnen Dyre Vaa (gift med Thora Bojer) til Bojers 100-årsdag. I Rissa ble det også i 1982 innviet et eget «Bojer-rom» i biblioteket, som en gave fra familien, og innrettet slik hans egen skrivestue så ut.

Litteratur:

Johan Bojer: Svenn og Læregutt, Gyldendal Norsk Forlag 1946–47.
P. G. La Chesnais: Johan Bojer, hans liv og verker, Gyldendal norsk forlag 1932 og 1982.
Carl Gad: Johan Bojer, en studie, Kjøbenhavn 1917.
Trygve Ræder: Johan Bojer og heimbygda Rissa, Gyldendal Norsk Forlag 1972.
Nils J. Ringdal: Ordenes pris, den norske forfatterforening 1893–1993
En Brosjyre fra Rissa bibliotek.
Norsk biografisk leksikon bind II, Oslo 1925, skrevet av Kristian Elster.
Norsk biografisk leksikon, Oslo 1999, skrevet av Hans H. Skei.
Thora Vaa: Min far Johan Bojer, Asker museum 1999 (hefte).
Johan Bojer: Den siste viking, Gyldendal 2001.
Johan Bojer: Den store hunger, Gyldendal 1997.

Johan Bojers forfatterskap

Bildene på denne siden er, med unntak av Espolin Johnson-bildet som er mitt eget, tatt fra boken «Johan Bojer» av P. G. La Chesnais, Gyldendal norsk forlag 1932.

Påbegynt mars 2002, sist redigert i oktober. Skrevet av Axel Bojer

*

Om noen finner feil eller mangler ved denne fremstillingen, eller om de har bilder og/eller annet materiale som de kunne bidra med om Johan Bojer, føl deg fri – bare skriv til: axel-krøllalfa-bojer.no.

Blaa strek

Mer Johan Bojer:

Bojersamlingen og litt om ham selv
Biografi med bilder, engelsk
Salgstall for norske bøker 1900–1942
Museet «Kystens arv» i Rissa
Seiling med åpne lofotbåter
Rein Kirke i Rissa
Om Dyre Vaa
Tilbake til toppen av siden